I dag er det 365 dager siden jeg begynte et eventyr jeg ikke
viste hvor ville bære meg. I dag 365 dager etterpå, så mange dager, måneder,
uker, dager, minutter og sekunder har gått siden jeg kastet meg ut på hva som
kom til å være et vendepunkt i livet mitt. Jeg fant noe i meg selv som jeg ikke
hadde sett på lenge. Jeg fikk lysten til å leve. Jeg møtte mennesker som
inspirerte meg og som gav meg en sjanse til å vise hvem jeg er og hva jeg står
for. Jeg følte meg viktig, jeg følte meg som en del av den verden jeg lever i.
Jeg var ikke lenger usynlig og uviktig. Jeg ble et ansikt og jeg fant meg.
Jeg fant noe i det eventyret som betydde mer enn hva jeg
trodde jeg ville med livet mitt, jeg fant betydningen av hvorfor jeg er viktig.
Jeg fant at alle mennesker betyr noe, og hvis et menneske tror på deg så kan du
gjøre det. Familien min spurte meg om dette var virkelig noe jeg ville gjøre,
og de spurte meg om jeg viste hva alt innebar. Jeg sa jeg ikke viste noe om hva
dette ville bringe, det eneste jeg viste var at hjertet mitt som fortsatt
pumpet blod gjennom kroppen min som holdt meg i livet sa at dette måtte jeg
gjøre.
Eventyret mitt var ikke som noe jeg hadde forestilt meg, det
var vanskelig, tøft og jeg møtte vegger jeg ikke hadde sett før. Jeg måtte
konfrontere problemer jeg alltid hadde løpt fra før. Jeg hater konfrontasjoner,
og der fikk jeg konfrontasjonene servert på et sølvfat. Forventingene om at jeg
måtte takle konfrontasjonene var høye. I bibelen står det «Hvis jeg blir slått
på mitt høyre kinn, skal jeg snu det andre kinnet til og la det også bli
slått.» Jeg hadde aldri stått i den situasjonen hvor jeg måtte stå ansikt til
ansikt mot konfrontasjonene mot meg. Kall det, mobbing, baksnakking eller hva
som helst, men dette eventyret var et spill. Spillet kaller på mistenksomhet,
det er det som gjør at man overlever.
Hvem kan man stole på i et spill hvor du ikke kjenner noen?
Jeg er naiv, jeg valgte igjen å tro på menneskets gode kvaliteter, som jeg
glemte at folk mister i et spill. Jeg viste at jeg ikke spilte, hvorfor skulle
noen andre tro det? Så slo det meg at jeg var fremmed for de andre. De viste
ikke om alt jeg sa var løgn eller om jeg virkelig var hvem jeg var. Jeg lærte,
det gjorde meg tøff, tøff nok til å takle konfrontasjonene… etterhvert!
Sannheten? Jeg ville trekke meg fordi det var tøft, jeg var
vant til frihet og ha mulighet til å fly fri som fuglen du ser på himmelen. Jeg
ville trekke meg fordi jeg ikke var tøff nok, modig nok til å stå imot det som
ble sagt. Uansett om det var et spill så viste jeg selv hvem jeg var og hva jeg
stod for og fremdeles står for, men jeg valgte å snu det andre kinnet til.
Inspirasjonen sang en sang til meg, «Please remember that I never lied» det var
det som fikk meg til å holde ut.
Vendepunktet mitt ble at jeg klarte å holde ut, og se hva
som hadde skjedd når jeg kom ut. Jeg var sterkere, tøffere og modigere. Jeg
klarte å holde ut, ikke alene, men alle som så meg for meg. Livet er verdifullt
og jeg vil ikke sløse bort livet mitt. Jeg lærte å sette pris på livet mitt,
det gav meg livet tilbake. Det er ikke hver dag man får en så verdifull
lærepenge, spesielt når den må læres på 100 dager….
Peace and Love
så sant Tine! du var igjennom mye rart gjennom de 100 dagene og det var fryktelig mange som var glad da du gikk seirende ut, inkludert meg. Jeg mener det var ingen andre enn du som fortjente og vinne for du overlevde nominasjoner som ingen trodde var mulig. godt og se du blogger igjen:)
SvarSlett