Well I started writing again.

But I feel like all the stories I have are all sad and sob stories, but that's life isn't it? My smile and my feelings are all better. I've been feeling better all since that "thing." I've been good, not doing anything stupid and just being a better me, but when it comes to writing I just feel like writing about things that people should realise actually excists. Like today allready there was a new pope selected. It didn't take long at all.

But again, you know, there are so many sad stories about people getting shot at and killed, people dying everyday from not having food to eat, some getting forced to eat to much. What is this world anymore? You know it's true what they say, religion and politics ruins the world we live in, but then again it keeps everybody in check.

Is this what God or anybody had plan for when "somebody" decided for us to live her? For us to shot each other, starve, being abonded and everything we PEOPLE do to each other!? What the hell happend to free speech, a fair war. People having the right to live for who they really are?

What is really happening to this world I'm a a part of? Religion makes this world sound as though we really don't have any right to live her at all, because it suppose to be perfect. All though perfect is never gonna happend to this world or the people who live her.


Well the world will carry on I guess as it has all along.

Peace out!

Money buys everything!

Once upon a time, there was a girl who was as ordinary as anyone who is born. This girl was born in to the most perfect home, with wealty parents who got her into all the right schools and all the right country clubs. She was a straight A+ student who did really well in school and everybody had high expectations that she would do well in life in general. She was pretty, she was as pretty as a Disney princess. She had the same boyfriend all through High School and through College, everybody saw them and thought they were meant for eachother. They loved eachother so much.

.......but we all know that this story does not really end perfect. This girl, from this wealthy family met some people who might have not been the best influence on her. She made some mistakes. Started taking drugs, almost ruining herself and her family along side of it all. Doing rehab and everything that goes with it. All though having a lot of money might be good, all good it did for this girl was buying her way out prison and out of the newspapers.

What made this girl go the wrong way? Was it her parents who always had to work and keep their appairence on different occasions? Was it the money, that she knew, could buy her way out?

This perfect girl, in her perfect timing was not so lucky. She woke up in an abonded storage house, with a guy who was dead. The building was on fire, and she was on the second floor. She tried to get out to the stairs, but there was no way to get thru the door. She had no way out. How could money or any of her perfectness get her out of this mess? This time nothing could help her but herself.

She saw some windows on the other side, and started crawling over the floor to get to them. To try to get out of there she thought to herself. While she was crawling she heard the cracks of the floor under her, she could feel the heat beneath her legs and hands. A thousand thoughts went thru her mind as she felt the heat of the fire just beneath her. The thoughts of everything she'd ever done wrong in her life and all of the mistakes and misery she had put her family thru. She prayed to God, hoping that God would be abel to save her, and that God would show his mercy on her.

 She kept on crawling across the floor, as the flames got hoter, and hoter she still had hope that God would save her and have mercy for her. She had almost reach the windows when she felt the floor crack, and as it fell down a little under her, she leaped for the window. As she leaped for the window she felt the floor beneath her fall. It fell as hard as rock and the flames showed no mercy. She felt alone, she felt as though God had abonded her and that God would not save her at all.

She held on to the side of the windows, barely abel to rise herself up to it. She raised herself up, standing on the beams that had not fallen down. That's when she realised that the windows was not going to open, there was no way. The bars on the window outside was welled on thight. There was no time for her to get them of. Before she knew it, the beams she was standing on broke in half under her, she fell maybe two meters or so. Landing hard on the ground floor, covered by flames everywhere. She tried to get up, but there was no way, her ancle must have broken in the fall.

Tears ran down from her face, believing this was the end for her. She felt sorry for hersef, for the first time there was nobody to bail her out from the problems she faced. She cried knowing nobody was there to die with her og beside her.

The smoke and fires was closing up on her. She prayed one last time to God, not to ask God for help, but this time for forgivness! She was sorry for all the wrong she had done to her family and taking her life for granted. She had realised that life was a gift, a gift not to play with, but God had no mercy to give as it seems because she was still caught in the middle of all the fire. The fire was closing in, she could feel her skin burning real deep now. She screamed from the pain, she felt the fire spreading across her skin.

She realised that she was really dying, so she screamed "I'm sorry, I'm really sorry. Please God forgive me and let my family know I really do love them and I'm sorry." God still showed no mercy and let the fire burn her. It burned and burned. Before the fire ate her up, she saw a light.

She opended her eyes, the nurse told her, "Hey wake up, you've been in a coma from an overdose of heroin, but don't you worry. You're in perfect care. The worst is over now."

So does money buy everything?

Somebody once says: "You die alone, there's never any glory or honor in it."

Å lære å leve på 100 dager....

I dag er det 365 dager siden jeg begynte et eventyr jeg ikke viste hvor ville bære meg. I dag 365 dager etterpå, så mange dager, måneder, uker, dager, minutter og sekunder har gått siden jeg kastet meg ut på hva som kom til å være et vendepunkt i livet mitt. Jeg fant noe i meg selv som jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg fikk lysten til å leve. Jeg møtte mennesker som inspirerte meg og som gav meg en sjanse til å vise hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg følte meg viktig, jeg følte meg som en del av den verden jeg lever i. Jeg var ikke lenger usynlig og uviktig. Jeg ble et ansikt og jeg fant meg.

Jeg fant noe i det eventyret som betydde mer enn hva jeg trodde jeg ville med livet mitt, jeg fant betydningen av hvorfor jeg er viktig. Jeg fant at alle mennesker betyr noe, og hvis et menneske tror på deg så kan du gjøre det. Familien min spurte meg om dette var virkelig noe jeg ville gjøre, og de spurte meg om jeg viste hva alt innebar. Jeg sa jeg ikke viste noe om hva dette ville bringe, det eneste jeg viste var at hjertet mitt som fortsatt pumpet blod gjennom kroppen min som holdt meg i livet sa at dette måtte jeg gjøre.

Eventyret mitt var ikke som noe jeg hadde forestilt meg, det var vanskelig, tøft og jeg møtte vegger jeg ikke hadde sett før. Jeg måtte konfrontere problemer jeg alltid hadde løpt fra før. Jeg hater konfrontasjoner, og der fikk jeg konfrontasjonene servert på et sølvfat. Forventingene om at jeg måtte takle konfrontasjonene var høye. I bibelen står det «Hvis jeg blir slått på mitt høyre kinn, skal jeg snu det andre kinnet til og la det også bli slått.» Jeg hadde aldri stått i den situasjonen hvor jeg måtte stå ansikt til ansikt mot konfrontasjonene mot meg. Kall det, mobbing, baksnakking eller hva som helst, men dette eventyret var et spill. Spillet kaller på mistenksomhet, det er det som gjør at man overlever.

Hvem kan man stole på i et spill hvor du ikke kjenner noen? Jeg er naiv, jeg valgte igjen å tro på menneskets gode kvaliteter, som jeg glemte at folk mister i et spill. Jeg viste at jeg ikke spilte, hvorfor skulle noen andre tro det? Så slo det meg at jeg var fremmed for de andre. De viste ikke om alt jeg sa var løgn eller om jeg virkelig var hvem jeg var. Jeg lærte, det gjorde meg tøff, tøff nok til å takle konfrontasjonene… etterhvert!

Sannheten? Jeg ville trekke meg fordi det var tøft, jeg var vant til frihet og ha mulighet til å fly fri som fuglen du ser på himmelen. Jeg ville trekke meg fordi jeg ikke var tøff nok, modig nok til å stå imot det som ble sagt. Uansett om det var et spill så viste jeg selv hvem jeg var og hva jeg stod for og fremdeles står for, men jeg valgte å snu det andre kinnet til. Inspirasjonen sang en sang til meg, «Please remember that I never lied» det var det som fikk meg til å holde ut.

Vendepunktet mitt ble at jeg klarte å holde ut, og se hva som hadde skjedd når jeg kom ut. Jeg var sterkere, tøffere og modigere. Jeg klarte å holde ut, ikke alene, men alle som så meg for meg. Livet er verdifullt og jeg vil ikke sløse bort livet mitt. Jeg lærte å sette pris på livet mitt, det gav meg livet tilbake. Det er ikke hver dag man får en så verdifull lærepenge, spesielt når den må læres på 100 dager….

Peace and Love

To be or not to be...That is the question!

William Shakespear once wrote, "To be or not to be.." For me that line goes for everything. To be a friend or not to be a friend.  I realised about a month ago, something about a "close" friend of mine. A friend I had placed both value and respect to, that she was not the person I thought she was. Not that I hadn't realised some of the things she did or said, but more of the fact that I didn't want to realise it.What made me cross the line to disrespect? She had said some things about me that one shouldn't say about friends, and I'm not the person who cares what anybody says about me anymore, but even though its not a cool thing to discover, even if it may be just a small thing.

What are friends even? I've asked myself that question a thousand times, and still I don't really have an answer, because everybody is a friend in their own way. Some people are there for you no matter what happens, some are there for you just in words and there are those friends who acts like your bestfriend and as soon as you turn your back they stab you.

This past year has thought me a lot about people in general, Everybody lies, cheats and steal if you let them. It's a horrible thing to say about people, but I've discovered that it just simply is the truth, no matter what anybody says. I wish I was wrong, but after everything I lived through last year, I can't change my words and my experience.

It's horrible to "loose" hope with people, but now I'm just never surprised of what people tell me or do to me. I've been foolishly kind and tried to help people, without getting anything back. So what am I now, you may ask. Well I'm lonely by choice, I fool people trying to be a friend, because a person is not buildt to be alone.

What do I want the most? Well that's a secret I never would tell anyone given all the facts. I'm so disapointed  in alot of the people I know, and sometimes, a lot of times, all the time, I wish I didn't have all of this to think of. Most of the time, I wish I could be a kid again, not that my childhood was the best, but at least I didn't know all of the things I know now.


If people who know me should take offense, my advice is if you do feel like I stepped on your toes, I guess that's something to do with your conciousness and not me.

Maybe not all hope is lost, I never say never(OMG cant believe I just quoted Justin Bibeber! just saying...), but there is alot of convincing to do for me to believe again or to open myself fully again to anybody!

Getting used, punched, tossed away, like yesterdays garbage, forgotten, taken for granted, and all of the above, it's done. It's so yesterday(OMG that was Hillary Duff for you who didn't know...) Been there done that! Never again. I'm stronger and more prepared for whats to come!

Enough is enough! People grow up and see the truth! I'm not perfect, but I always try to be a human with som ethics and moral! Where did it go? I think we might need a relic hunter, because nothing is sacred anymore! Not even life itself!

Peace out!

Days come and go!

Det er en stund nå siden mitt siste innlegg. På tide å kanskje dele noen enkle tanker i disse såre tider.

Først og fremst så vil jeg dele mine tanker og min medfølelse til alle familier og venner som er rørt av denne rettsaken. Dere viser mye mot og det er virkelig beundringsverdig <3 !

Ellers så blir det lite søvn og mye jobb. Som tv2.no skrev i sin artikkel hva jeg gjør nå i ettertid, så stod det at jeg skal begynne å lage en dokumentar og dette krever sin tid og en del skriving! Kommer med mer info om denne saken senere!

Dagene går som aldri før og jeg håper at dere alle har det veldig bra! Jeg gleder meg til en knall sommer og håper så absolutt at sommeren blir kjempe fin og kjempe varm!

Ha en strålende helg folkens!

Peace&Love <3

Livet går alltids videre

Dette er en novelle, kall det hva man vil, noe jeg har jobbet med i et par år. Føler endelig at den er ferdig. Les og gi gjerne tilbake meldinger!

 Dagene går som aldri før, og jeg sover som aldri mer. Jeg våkner og den samme dagen gjenspiller seg, hva er det som skjer med meg. Jeg våkner klokken er seks om morgningen, det føles ut som ingen dager har gått siden jeg flyttet hit. Når kommer dagene og dette året til å være ferdig? Når kan jeg få lov til å dra hjem. Jeg må vist være her, fram til jeg er ferdig. Jeg tenker ferdig med hva da? Ferdig med å føle, ferdig med å savne, ferdig med å føle at en del av meg dør, og at den delen endelig har dødd?

Sannheten er at jeg har vært her snart et halvt år, så i virkeligheten har det gått mer en enn dag. Sannheten er at fortiden min lar meg ikke glemme det jeg flyktet fra for å komme hit for. Jeg kom hit for å skaffe meg et liv, noe jeg kunne leve for. Og glemme en av mine tre hjerteknusere. Hjertet mitt har knust tre ganger. Ikke bare litt, men gruset meg hver gang. Første var helt sykt, jeg var atten år gammel, jeg kom meg opp til slutt, det tok lang tid. Andre gangen dro meg ned altfor hardt, da var jeg nede i to år, drakk meg snydens hver dag for å glemme det som hadde vært og det jeg hadde mistet. Den siste var annerledes, kjærligheten smeltet hjertet mitt, jeg falt ikke ned i grusen, men oppdaget noe nytt og overraskende. Noe som forvirret meg mer enn noe annet.

Den andre kjærligheten var det vanskeligste å komme seg opp fra, men realiteten var jo det at jeg hadde jo ikke mistet noe som helst, jeg hadde jo ingenting der fra første stund. Det var som en drøm for meg, et mareritt for han. For hva skulle vel han med noen som meg? Kjærlighet er sterke krefter som få av oss faktisk klarer å kontrollere, og dette sitter jeg og tenker på klokken seks om morgningen. Uansett, jeg må komme meg opp, jeg må lese for å klare eksamen. Den store dagen, eksamensdagen er fire dager unna og jeg føler meg ikke i nærheten så klar som det jeg burde være.

Jeg setter meg ned og leser “Livet i samfunnet” av Nic Brennan. Han skriver om helt syke ting. Folk som kommer fra kjipe barndoms hjem som ikke klarer seg i voksen livet, mislykket jobb, mislykket kjærlighetsliv og ingen utdannelse og at en 1 av 5 tar livet sitt. Sammenligner jeg med noen når jeg leser dette? Så klart, alt i denne boka skriker meg, men jeg vil så gjerne bevise at denne Nic Brennan tar feil. Hvordan kan barndommen forutse hvem jeg skal bli når jeg blir voksen? Er det ikke våre handlinger som velger hvem vi blir når vi blir store, når vi blir voksne mennesker?

Uansett, drit i hva han skriver, ja jeg har møtt mine vegger, ikke bare på grunn av et jævlig kjipt kjærlighets liv eller en jævlig barndom, men jeg skal klare meg. Det bestemte jeg meg for lenge siden. Jeg skal vise alle som har mistet troen på meg at jeg kan klare meg, jeg har guts og jeg kjemper for hva jeg tror på og hvem jeg kan bli og ikke minst hvem jeg har blitt. Hadde jeg vært ødelagt på grunn av barndommen min og alt det kjipe fra kjærlighetslivet mitt hadde jeg latt det tatt livet mitt for lenge siden, men nei da jeg sitter her ennå. Eksamen skal beståes jeg skal ha noe å vise til når jeg holder haka høyt i været og smiler.

Jeg har da klart så mye annet rart jeg er ufattelig stolt over, men eksamen og et fagbrev hadde gjort seg ekstra godt. Når jeg nevnte andre ting jeg er stolte av så har jeg mange venner jeg setter høyt, jeg har en far og familie som alltid har vært der! De reddet meg nok fra et enda mer jævligere liv. Aldri virkelig tenkt over det før, men pappa vet jeg er takknemlig.

Klokka er tolv alt, tida flyr når man tenker på fortiden og alt det bringer med seg, det er tross alt en god del år som kommer flyvende gjennom tankene. Det er ikke snakk om bare de siste årene fra jeg var atten, men så lenge tilbake som jeg kan huske. Jeg må klarne hodet litt, jeg må klare å fokusere på eksamen, en løpetur hadde vært ideelt.

Den løpeturen var fantastisk, tanker og alt lot meg være i fred. Hvert fall for en liten stund. En dusj hadde også vært godt nå. En god varm dusj også tilbake til lesingen om hva Nic Brennan mener former samfunnet og hva som ødelegger samfunnet.

Hvem bryr seg om hva en forfatter mener bygger og ødelegger et samfunn? Når ble vi alle tatt under en kam og når mistet vi sjansen til å være individualister? Hadde jeg møtt Nic Breannan hadde jeg virkelig fortalt han hva jeg mener om boka hans. Et samfunn er da ikke bare bygd opp av statistikk og hva fem av ti mener. Hva med hva resten av de ti, hva med hva de har gjort med livet sitt og hvordan de vokste opp teller ikke det?

Den andre boka jeg skal lese heter “Loven om samfunnet” av Karoline Skolli. Virker som alle bøker med ordet “lov” og “samfunn” tillates i pensum i disse dager. Forkastelig mener jeg. Ja et samfunn er basert på struktur, regler, etikk og moral, men er det virkelig noen som tror på det lenger? Er det virkelig noen som lever etter slike regler. For det virker som at samfunnets mennesker mister troen på det samfunnet de lever i. Ingen står for det de tror på mer. I hvert fall framstiller media det slik, jeg håper jeg tar feil. La mikro, meso og makro leve! Begynn med individet, gruppa og samfunnet leve på nytt! La de bli gjenfødt på nytt for å kunne skape tro på det samfunnet vi liksom skal leve i nå.

Hvis man skal tro på det Karoline Skolli skriver i boka si, så høres det nesten ut som at hun har mistet troen sin på samfunnet. Hun skriver på en dyster og trist måte. Hun høres ut som en tyrann, en som skulle ofres for å så bryte ned samfunnet. Kanskje vi burde takke henne, kanskje på grunn av henne kan vi bygge opp det jeg en gang i framtiden vil leve i. Kanskje det ennå ikke er for sent til å redde framtiden som barna våre og deres barn skal vokse opp i.

Nok om kjedelige bøker og utrolig arrogante og tyrann forfattere. Her på dette nye stedet har jeg møtt mange nye folk, det har tatt tid før jeg lot meg selv rive med for å bli kjent med noen, jeg pleier som regel ikke være sånn, men jeg var redd for å glemme det jeg har hjemme. De som har støttet meg gjennom godt og vondt de siste årene. De som har latt meg falle på dem når ting har vært tøft.

Utrolig nok så er det godt å tenke, noen mente jeg var selvdestruktiv, og ville ødelegge de tingene jeg hadde, kanskje det er sant. Jeg har mistet mer enn en beste venninne. Den første er nok der jeg angrer mest for det jeg gjorde og ikke gjorde. Hun ble sammen med en tufs og jeg gjorde det ikke akkurat lett for henne, men hun valgte han ovenfor det vennskapet vi hadde så det sa meg litt. Hun taklet ikke vanskelige situasjoner, hun taklet ikke at jeg kunne føle meg skikkelig nede, hun skjønte ikke at alt jeg trengte var en skulder, en som kunne lytte på hva jeg hadde å si. Hun taklet det ikke, men jeg kan ikke skylde på henne for det, det er ikke alle som er ment for å takle slike ting, slike følelser. Kanskje jeg krevde for mye? Kanskje jeg var egoistisk?

Den sist nevnte kan jeg egentlig ikke angre så mye på, jeg fulgte hjertet mitt, og jeg ble beskyldt for å være en drittsekk, jeg ble beskyldt for ting jeg ikke ante hvor kom fra. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte si unnskyld og at jeg måtte vise anger. Da spurte jeg meg selv, hvorfor skal jeg være den som sier unnskyld hver gang? Hvorfor må jeg krype til korset hver gang noe går galt? Hvor får folk ballene fra og forvente noe sånt fra meg? Hva gir dem rett til det så lenge de ikke er min mor eller far og spesielt når det er basert på ingenting?

Nei den retten hadde de ikke, i hvert fall ikke ut ifra det som var situasjonen og hva som ikke hadde skjedd. Jeg bestemte meg da at nok var nok, jeg ville ikke tråkke meg selv ned lenger for å gjøre andre glade, jeg skulle ikke la andre folk dra meg inn i mer drama. Jeg var ferdig med å leke med drama dronninger, jeg orket ikke det styret. Jeg har aldri likt drama og som regel klart å holde meg unna. Sloss kamper ble aldri startet av meg, men det var som regel jeg som avsluttet dem. Tenke seg til og sloss når man er ute og drikker, hva er virkelig det for noe? Uansett, drama, slåssing og alt trøbbelet var jeg ferdig med.

Nå har jeg endelig fått kommet meg hjem, godt å se mine gode venner og alle de fantastiske menneskene som har blitt en fast del av livet mitt. Det er en jobb å holde kontakt med de menneskene jeg verdsetter høyt, det er ikke bygd på ingenting. Det krever tid og at jeg setter ting i spill. Vennskapet mitt til mine venner er bygd på lojalitet, ærlighet og mange andre ting som settes høyt i vennekretsen. Det er konstant arbeid som må jobbes med for at det skal ivaretas.

Det var noen fantastiske uker jeg fikk hjemme sammen med vennene mine. Det er når man drar og kommer tilbake at man virkelig setter pris på venner, og ting man er vant til. Jeg tror vennene mine føler det samme når jeg kommer tilbake, det føles hvert fall slik. Uansett nå er skolen i gang igjen, jeg har fått meg jobb og et nytt år har begynt.

Det var en av de første ukene hvor jeg tenkte at det var så rart at jeg ikke hadde møtt et eneste menneske som jeg i det hele tatt hadde syns var søt eller pen. Jeg hadde ikke tenkt tanken før hun stod der i lyset og kom inn i varmen. Hun hadde kommet for å synge slik som så mange andre på en av mine frivillige arrangementer. Varmen streifet over meg, og hun lyste og plutselig forsvant alle sammen. Noe av det første jeg tenkte var at hun måtte jeg prate med, så tenkt så gjort. Jeg følte hjertet mitt banke og jeg kunne ikke annet enn å si “wow”.

I alt dette var det jo så klart skolearbeid, student produksjoner og noen andre små prosjekter jeg hadde signet meg opp for. Ikke viste jeg hvordan jeg skulle få tid til alt, men alt for, og bare få gjøre noe og for å få ut masse energi etter at jeg hadde vært hjemme. Det føltes ut som at energien smålig tappet seg, men jeg merket at den begynte å stige igjen. Det var som en jævla berg og dal bane tur som aldri tok slutt. Av og til så trodde jeg at det var fordi det var for lite å finne på, men det var ikke alt jeg fikk vært med på. Jeg merket at i uken er det bare 7 dager og 24 timer i døgnet og 60 minutter i en time, og 60 sekunder for hvert minutt, og når man ikke har mulighet til å få mer tid så er det lite man får gjort.

Uansett tiden hadde kommet for å bruke masse tid på å gå rundt å smile, men kjærlighet tapper en for energi. Man bruker rett og slett for mye tid til å tenke på et menneske. Jeg fant ut at jeg måtte slutte, dette kunne ikke vare. Jeg måtte legge det fra meg. Så sagt, så gjort. Jeg skulle jo ikke la noen tråkke på meg og få meg til å føle meg mindre verdt.

Hvor lang tid hadde det gått siden jeg sa nei? Det hadde gått 7 dager og i disse 7 dagene hadde det gått 168 timer, 1440 minutter og 3600 sekunder, jeg satt og telte sekundene. Jeg var tilbake ved første rute. Jeg hadde kommet meg tilbake dit hvor jeg startet, så egentlig hadde jeg ikke kommet meg noe som helst sted.

I ettertid er jeg glad jeg sa nei, og ble kvitt henne. Hun hadde brukt meg, såret meg. Jeg mener at hvis man bruker et menneske da har man tapt. Ikke fordi man ikke bruker mennesker, men fordi det er forskjellige meninger og handlinger bak det å bruke noen. Man gir og man tar, men det må være lik mengde på begge sider. Det er slik vennskap og forhold er bygd på. Man kan til og med si at slik fungerer det i arbeidslivet også. Jeg hadde funnet ut at jeg var lei av å bli brukt. Jeg var og er lei av å bli brukt for små ting som egentlig ikke hadde noe å si, men som allikevel til syvende og sist betyr mye.

Hva vil det si å bli brukt kan du spørre? Vel i noen vennskap så har man kanskje venner som er ressurs sterke folk, som har muligheten til å gi masse av seg selv hele tiden. Men man kan sammenligne et menneske som en brønn. En brønn full av vann, kan sakte, men sikkert bli tom for vann hvis ikke den får vann tilbake, har man mulighet for å hente vann og gi brønnen vann så gjør man det. Igjen dette med å gi og ta er viktig. Alt avhenger av det. Det er som en sirkel som aldri tar slutt, med mindre man som skrevet bruker, bruker og atter bruker.

Man kan vel også si at man kan bruke noen når det gjelder kjærlighet. Enkelte mennesker er avhengig av nærhet, konstant nærhet. Og noen er villig til og konstant gi kjærlighet, men hva hvis det ikke er ekte kjærlighet du får tilbake, og det du føler er ubetydelig? Jo da blir det brukt kjærlighet. Det er den verste typen man kan komme borti. Det å bli brukt kan ødelegge mennesker, det kan få mennesker til å tro at de ikke er verdt noe som helst.

Nå er skoleåret ferdig. Siden jeg flyttet hit har jeg mistet tre venner, den første ble drept, den andre døde i en tragisk båtulykke og den siste hang seg selv. Jeg har opplevd tre forskjellige måter på kort tid hvordan man kan miste noen man er glad i. Å miste tre stykker i løpet av så kort tid satte preg på meg, uansett om folk var villige til å se det eller ikke. Det gjorde noe med meg, jeg forandret meg, jeg følte jeg så døden i ansiktet. Jeg følte meg ikke lenger udødelig. Jeg så plutselig at livet var kortere enn det jeg hadde trodd, regnet med og håpet på. Jeg viste alltid at livet ikke skulle bli tatt for gitt, men jeg forventet aldri å se det så tydelig. Så hva gjør man når man føler seg så truffet av døden? Vel enkelte mener at “sånn er livet, nå er det bare å leve videre å gjøre det meste ut av det”, andre mener “det er trist når sånt skjer, men vi vil alltid bære minnene i hjertene våre”. Ut av begge utsagnene fra mine venner, så har de vel rett begge to, men det er noe med dette å bære minnene med uansett hva som skjer og det føler jeg at jeg gjør. Men man må aldri la det styre livet totalt, for man må huske å leve videre og ikke bli sittende fast i fortiden. Man kan ikke leve i fortiden, det er kun nåtiden man lever i og man gjør seg klar for framtiden.

Gjøre seg klar for fremtiden, hvordan vet man i det hele tatt at fremtiden kommer? Man tar en utdannelse, å forberede seg på det som kommer, men det er vanskelig. Jeg begynner å føle meg presset av tid, presset av og ikke rekke å gjøre alt som skal gjøres. Og ikke minst å gjøre de tingene jeg vil før jeg blir for gammel. Jeg drømte lenge om å lage en liste, den skulle hete «100 ting jeg vil gjøre før jeg dør.» Slik som alle skriver en gang i blant, hvor folk skriver opp sine villeste fantasier og drømmer. Hva skal jeg skrive? Jeg har alt gjort så mye, sett så mye og opplevd så mye. Jeg har alltid hatt en eneste drøm og det er at jeg vil bli husket for noe jeg klarte å gjøre for noen andre og for meg selv, blir det to ting kanskje? Vel sannheten er vel at jeg sitter med det at jeg kanskje vil bli husket. Jeg vant et reality program, Big Game het det.

Uten å gå inn i for mange detaljer, jeg var på tv 24/7 i mange dager, tappet for energi løp jeg ut seirende og følte at jeg endelig hadde klart å gjøre noe riktig! Jeg følte jeg hadde besteget verden. Så hva skal stå på min «liste» over ting jeg vil gjøre før jeg dør? Jeg vet ikke lenger, det er noe jeg må tenke videre på.

Studiene ble lagt på hylla, jeg mista gnisten for å gjøre noe som helst. For mye press, for mange forventninger. Når skal folk slutte å forvente verden? Er ikke verden nok? Når skal man slutte å bry seg om hva alle andre mener og når kan man bare leve sitt eget liv uten at man må leve etter samfunnets «godkjente kvalifikasjoner?» Når skal samfunnet fungere harmonisk igjen slik det en gang gjorde? Jeg stusser fælt over hva som har blitt av samfunnet disse dager, det er ikke mange igjen av de ærlige sjelene som finner en lommebok på gata for å så gi den tilbake til sin rettmessige eier, hvis noen finner en sykkel på gata så må de ta den, de klarerer ikke å la den stå, hvordan har vi tillat ting å bli så ille?

En gang i tiden var det folk som lovet og priset den uskrevne regel om at andre sine ting var deres ting, det skulle ikke røres og skulle ikke stjeles. Allikevel i dag sitter jeg her og skriver om at ting faktisk har blitt slik, at samfunnet jeg engang levde i og var stolt over har forfalt til kriminalitet. Uskrevne regler om moral og etikk har falt bort og gått over til den mørke siden. Hvor er ridderen på den hvite hest som kan redde oss alle?

Natten tar på og jeg filosoferer som alltid. Sover lite, spiser lite – rutiner har utgått. Hvor har mine uskrevne regler blitt av, kan man spørre. De har forsvunnet for en periode, hvor jeg må bare få løpe fri, uten stress og uten press. Har følt til tider nå at jeg har mistet bakkekontakt, ikke en gang, men flere ganger. Mistet bakkekontakt hvor jeg føler at jeg har stått stille og verden har bare surret rundt meg uten at jeg har fått det med meg. Hvor har det blitt av de 4 siste månedene? Virker som at jeg har satt meg selv på pause for å selv ta en pause fra livet.

Det har vært mye press og stress de siste månedene, det er kanskje derfor jeg føler at verden bare surrer og jeg står stille? Hvem vet, tror ikke jeg selv helt vet det akkurat nå. Kanskje ting ordner seg neste måned, når jeg får begynt å jobbe ordentlig og ting ikke er på halvt hold lenger. Kanskje da slutter verden å surre rundt meg, mens jeg bare står og ser på og ikke ser at ting er i bevegelse. For det er ganske forvirrende og ikke vite hva som skjer med tiden, for plutselig så har det gått mer enn fem minutter og jeg innser det ikke selv.

Andre ting jeg har lurt på i det siste er, det med følelser. Har vel hatt flere forhold, flørter hvor følelsene har blitt borte, da er vel spørsmålet: «Hvordan blir følelser borte?» hvordan kan man bare miste følelser. Kroppen og sjelen er jo bygd opp av hvordan man føler seg og hva man føler for andre. Hvorfor føler noen mer enn andre og hvordan har det seg at noen ikke kan føle noe? Jeg har vel følt i det siste at jeg ikke har følt noe i det hele tatt, men går det virkelig an? Vet jeg svaret på det spørsmålet? Så klart vet jeg svaret, ja det går an og ikke føle noe, det har vel noe med tiden å gjøre også. Kanskje det er derfor jeg føler at jeg har stått stille til tider og bare sett verden svirre rundt uten at jeg har klart å registrere at ting har skjedd. Man mister kontrollen, det er vel det som skjer når man lar hjertet styre livet. Jeg har alltid vært bestemt på at hjertet skal vise meg veien i livet, at hjertet vet hva som er rett og galt. Det kan kanskje være galt å la hjertet vise vei, kanskje man blir for følsom og man mister synet av hva som er virkelig.

Spørsmålet mitt er da, hvorfor føler jeg så mye hele tiden? Med unntak av den siste tiden, hvor tiden har stått stille? Av og til føler jeg at jeg stiller livet flere spørsmål enn jeg får svar på, til og med i dette som jeg skriver nå, men det er jo mine tanker og mine følelser og mine veier jeg prøver å forklare på. Kanskje de som skriver om samfunnet og hvordan vi mennesker fungerer har rett at de som har hatt vanskeligstilte oppvekster sliter mer når man blir voksen fordi de rett og slett ikke vet hvordan de skal takle de følelsesmessige følelsene som livet består av. Kanskje det er derfor det er så mange som tar livet sitt fordi følelsene tar overhånd, kanskje følelsene blir for mye for et menneske å takle fordi alt plutselig bare hoper seg opp. I oppveksten var det kanskje lettere og ikke forstå eller filosofere over følelsene man hadde da fordi man ikke forstod hva de var til for eller hva de sa til en selv? Igjen kan det være fakta i det som står i bøkene?

Kan samfunnet benekte at noen i samfunnet virkelig er følelsesløse og at noen simpelt bare er kalde og avviser folk som kanskje trenger å få utløp for sine følelser? Er det da noe galt med menneskene med vanskeligstilte oppvekster eller har samfunnet blitt kaldere? Har jeg blitt en tyrann som har mistet troen på samfunnet, eller har samfunnet forandret seg mer enn det jeg trodde i løpet av de årene jeg har levd. I så fall har tiden stått stille lengere enn jeg trodde.

Igjen tilbake til fase en. Tilbake til der jeg startet. Veien har vært lang og det har vært så utrolig mye som har skjedd de siste årene, falne venner, tapte venner, tapt kjærlighet, spill vunnet, venner fått, opplevelser opplevd, et nytt liv funnet. Et nytt liv levd på kort tid, opplevelsene er mange og jeg har opplevd 7280 dager, 436,800 minutter og 26, 208, 000 sekunder i mitt liv. Jeg har møtt hundrevis av mennesker som har rørt meg og som jeg vil huske for alltid, både de som er mistet, falne og vunnet. Jeg så en gang noen som mente at det var alltid bra å avslutte med et sitat, og siden jeg ikke har noen selv, vet jeg en som har, Søren Kirkegaard sa en gang «Livet er ikke et problem som skal løses, men en virkelighet som skal oppleves.»

Av: Tine Barstad
2/4-2012

Slutten av et eventyr - begynnelsen på et nytt et

Da var 100 dager gått og Big Brother er nå ferdig! Slik som jeg sa den siste uka i Huset satt jeg med delte følelser, jeg må vel også innrømme at de samme følelsene sitter jeg med nå. Jeg savner faktisk Huset, savner stemmen fra Big Brother, og alt som fulgte med. På den annen side så merker jeg også at det er godt å komme ut, til tross for at det har vært en del stress de siste dagene siden jeg kom hjem.

De siste dagene har gått mye til å mimre og se på noen episoder fra begynnelsen av. Det er en merkelig følelse og kunne gå alene, og gå på steder jeg vil gå og spesielt å kunne gå utenfor et hus med fire vegger. Ikke minst så er det helt stille når jeg slukker lyset og er klar til å sove. Kameraene bråker ikke, så tv'n står på for å lage litt lyd. Hehe, det er veldig rart å sove alene igjen etter så mange måneder. Jeg vet ikke helt hvor lenge det vil ta før jeg får sove som vanlig, men jeg har masse av tid.

Så vil jeg også takke alle som har STEMT på meg! Jeg har satt og vil sette pris på dere alle resten av livet mitt! Alle tilbakemld på facebook og ellers har vært enorm og jeg føler meg virkelig beæret! Det har vært stor pågang på Face og jeg vil så klart svare dere alle som har sendt meg mld på face, men det kan hende det tar litt tid ;-) jeg skal gjøre mitt beste!

Det har også vært storpågang på å venneforespørsler, nå er det sånn at jeg har opprettet en side hvor vi kan ha kontakt, grunnet familien min som gjerne ønsker en litt mer anonym side så har jeg valgt å respektere deres ønske, noe jeg syns er leit. Så jeg håper at alle kan bli medlem på "fansiden" (jeg blir ikke vant til det ordet... =P ) hvor jeg håper å kunne holde kontakt med dere alle! Jeg ønsker også å ha litt konkurranser og spørsmålsrunder hvis det er ønskelig!


Jeg må innrømme jeg syns dette er litt spesielt, men jeg setter utrolig stooooor PRIS PÅ DERE!!!!! TUSEN TAKK! DERE ER FANTASTISKE!!!! Kommer aldri til å glemme dette!!!!